Gleden av berømmelse og ingen formue

Hvis jeg skulle mønster selv etter en berømte karakter i en bok, ville jeg plukke en heltinne som var nydelige, strålende og utrolig vellykket.

Jeg ville ikke plukke Barbara Ehrenreich som presenterte hun seg i "Agn og Switch, fåfengt jakten på den amerikanske drømmen." Men synes dette tegnet å ha plukket meg. Prøve som jeg kan, jeg kan ikke unnslippe det faktum at Ehrenreichs eventyr i den bestselgende boken er mye som min egen.

Den største forskjellen er at jeg ikke får å skrive om min svikt i arbeidsmarkedet og gjøre en masse penger på boksalg. Jeg fikk rettferdig å tåle min feil, og innse at livet mitt var en statistikk.

Det er alltid gøy.

Jeg har også lest om meg selv i sidene av New York Times. (Se, jeg må være berømt og de bare glemte å fortelle meg!) Jeg er så smigret når en fyr som spaltist Paul Krugman skriver, "en høyskole grad har neppe vært en billett til store inntekter gevinster... reallønn av college nyutdannede falt mer enn 5% mellom 2000 og 2004."

Paul, jeg er glad du kjenner meg og jeg hater å kritisere, men du har det galt. For denne college-eksamen falt hennes inntekt 100%, ikke en measly 5%.

Men gist av Krugmans skrifter, at de obscenely rike får mer obscenely rike, og alle andre er fallende, er helt nøyaktig. Denne økonomiske ubalanse loven som skjer for mange grunner, hvorav ett er hvite-krage arbeidsledighet og under-employment.

Mitt poeng er at min woes ikke er bare min. Mange mennesker er som meg. Jeg ser dem hver gang jeg gjør en tur til alle selge i detalj utløp, folk som pleide å jobbe på profesjonell jobber selger trelast, lysarmaturer eller salat. Eldre arbeidstakere som ikke kanskje har pep av en 21-år gamle; de har hva arbeidsplassen ikke belønning, visdom og erfaring.

Jeg vil ikke late å forstå ironien i det; Jeg vet bare at det å være sant.

For å unngå å falle i samme felle som mine tidligere funksjonærer kamerater, har jeg valgt å starte en Internett-bedrift i stedet for å ta uansett menial, lav lønn jobb som jeg kan finne.

Delvis, gjorde jeg det valget fordi jeg ikke kunne finne en jobb i menial, lav lønn. Jeg intervjuet i fem. Ingen ønsket meg. Det må ha vært det oransje skjørtet jeg var iført som fikk meg til å se ut som den store gresskar.

Barbara Ehrenreich jobb coach ga meg at spissen. (Jeg ikke råd til min egen jobb trener så jeg lånt henne.)

Selvstendig næringsvirksomhet er risikabelt, men det er den eneste måten en person som meg selv vil slippe unna å være en lønns-slave. Internett er fortsatt åpen for den lille fyren så selv om jeg er litt sent, jeg er sammenslåing på information super highway.

Hvilket bringer oss til spørsmålet net nøytralitet. Hvor mye lenger vil Internett være åpen for den lille fyren? Hvis de store gutta får sin måte, ikke mye lengre.

Jævler.

Hva valgmuligheten vil være åpen for meg da? Velferd støtteark? De store gutta vil balk og ring meg lat og undeserving. "Finn en jobb, faen," de ville bark.

"Jeg prøver," er alt jeg ville være i stand til å hoje tilbake fra min merry-go-round som det virvler forbi dem, dovent nyter sine weenies og iskrem kjegler.

Jeg prøver.